Dette er et tema vi dessverre ikke kommer unna. Det store spørsmålet er om jeg som kvinne har opplevde å bli diskriminert. Og svaret er desverre ja.
Det har skjedd flere ganger i min yrkesaktive karriære og det har skjedd i en av de organisasjonene jeg har vært en del av.
Det første eksemplet mitt handler om den tiden jeg jobbet som Internasjonal kursinstruktør. En bedriftsleder sa rett ut til meg at han ville helst ha en mann for det oppdraget de skulle kjøpe inn ekstern hjelp fra. Det endte dårlig, fordi han sa også samtidig at jeg var mest sannsynlig den beste. Han måtte krype til korset da den de valgte ikke maktet å prestere på den han hadde solgt seg inn på. Bedriftelsedern måtte derfor komme krypende til korset og be om unnskyldning. Hvordan det gikk, kan du lese om i boken min – Det Sterke Kjønn – min kamp for å bli kvinne.
Det andre eksemplet er fra organisasjonslivet. Kort fortalt skulle det velges en ny rådgiver for en gruppe land og jeg var en av 8 kandidater. Etter heftige intervjurunder, dokumentasjon på CVer og fremlegeglse av mine resultater, arbeidsmetdoder og profesjonelle etiske standarder, kom gruppen med ledere frem til at jeg var den desidert beste av alle og jeg var også den eneste kvinnen. Men fordi han som ledet rådgiverkorpset, som da bodde i et land i Asia, ikke ville ha en kvinne, endte det med at jeg ikke ble valgt ut.
Moralen på det hele er at nå en del år senere er denne rådgiveren også byttet ut og organisasjonen mistet sin beste kandidat og landene fikk dårlige resultater på sikt. Når jeg møter disse lederne igjen, som ikke valgte å ha mot, styrke eller integritet godt nok til å opprettholde noen standarder – så ser de alle fortsatt ned i gulvet før de kommer bort og hilser på meg. Det tenker jeg de fortjener.
