Har du noen gang angret?
Spørsmålet stilles av både nysgjerrige mennesker jeg møter på min vei og journalister. Det er ingen av de andre som er født i feil kropp som stiler meg akkurat det spørsmålet. Jeg opplever spørsmålet litt fremmed og skal forsøke å forklare hva jeg mener med det.
Det første svaret på spørsmål om jeg angrer er nei. Jeg angrer ikke på noe som jeg i hjertet mitt hele livet har følt har vært rett. Jeg har alltid følt meg som kvinne.
Det andre svaret handler om at jeg synes spørsmålet er litt fremmed, ikke aktuelt for meg og noe jeg aldri har tenkt over. Det har snarere vært at jeg skulle ønsket jeg fant motet tidligere enn å være 18 år da jeg første gang delte med noen hvordan jeg hadde det i hjertet mitt.
Det er flere grunner til at jeg tenker slik. Jeg har alltid identifisert meg med jenter, kvinner, det å være kvinne, ha en kvinnekropp, et kvinnelig kjønnsorgan, kunne leve i det sosiale samfunnet som kvinne og ha sex som kvinne. Før min prosess startet i 1985 hadde jeg ingen tanker som varte frem i tid. Jeg var kun fokusert på å få ordnet det rent fysiske slik at jeg kunne fortsette å leve som kvinne.
Hos legene er det slik jeg opplevde prosessen som et trangt nåløye å komme gjennom. Når man blir stilt så mange eksistensielle spørsmål om kjønn, og identitet var det for meg etter hvert veldig klart at dette en riktig vei for meg. Derfor har jeg aldri sett meg tilbake heller, men fokusert på det som skal skje i morgen.
Derfor er jeg i dag veldig takknemlig, ydmyk og glad for at jeg fikk fortsette med mitt liv med skole, jobb, kjærester og aktiv deltagelse i samfunnet etter min operasjon som kvinne.
