I min bok Det sterke kjønn – min kamp for å bli kvinne, deler jeg med leserne hvordan jeg har blitt tatt i mot av barndomsvenner og slekt. Og i den forbindelse dukker dette med fødselnavnet og han/hun problemstillingen opp.
Hvordan tar du det spør noen venner? Hva synes du om at de sier feil navn og feil pronomen? Bare minner deg som leser om at dette skjedde i 1985. diskriminineringsloven for oss som er født i feil kropp var fortsatt noen tiår frem i tid.
Så hvordan tok jeg det? Jeg tror jeg som mange andre hadde store forventninger at dette skulle gå fort, at de skulle fikse dette med han/hun lett. Det viste seg at mine forventninger var noe jeg tenkte og ikke noe jeg snakket med dem om. Det var da mamma satte seg ned med meg etter en familiemiddag og forklarte meg følgende:
– De har kjent deg som noe annet enn hun i 22 år og har minner om deg som er like lenge. Mange av dem har kjent deg helt fra du var født. De har ikke vist noe uvilje mot deg i det hele tatt i kveld. De trenger bare tid. Og er det noe du kan gi som ikke koster deg noe er tid. Vis storsinn og vær tålmodig. Så kan du sakte men sikkert dele med dem dine forventninger til at de skal si Marianne til deg når de bommer. I tillegg handler det om ikke hvordan du har det men hvordan du tar det.
Jeg velagte å stole på mamma.
Du kan lese mer om hvordan jeg tok det i min selvbiografi, men det er en av de vanskeligste tingene med min prosess i starten. 