Kjønnsopererte kvinner og menn
Denne betegnelsen benyttes på alle de som gjennomgår et kjønnsskifte. Dette handler altså om de som er født i feil kropp, har fått behandling, hormoner, operasjoner for å gjennomgå et fullt kjønnsskifte.
Disse menneskene ser på seg selv som kvinner og menn. De har en kjønnsidentitet som kvinner og menn og de oppfører seg og ser ut som hvilken som helst annen kvinne og mann. De har også et rettslig og juridiskvern som kvinne eller mann.
Hva dette ikke er:
• Dette er ikke transepersoner. En transeperson er noe helt annet, se teksten under.
• Kjønnsskifte har ingenting med legning å gjøre. Den som omtaler disse personene og kaller dem for noe annet enn et kjønn, bryter mot deres lovmessige rettigheter som mann eller kvinne. Det handler heller ikke om legning, men om kjønnsidentitet.
Rettslig vern for å bli kalt for kvinne og mann
• Likestillings- og diskrimineringsombudet har konkludert med at kvinner og menn som er i en kjønnskorrigerende behandling på Rikshospitalet er omfattet av likestillingslovens kjønnsbegrep og at kjønnsopererte kvinner og menn dermed har et vern i form av likestillingslovens forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Diskrimineringsvernet gjelder fullt ut på alle de områder likestillingsloven regulerer.
• HBRS sin advokat mener at med diskrimineringsforbudet i likestillingsloven i hånden kan enkelt individer eller gruppen kreve dom for at ord som transepersoner, transer, transkjønnete og transseksuelle er kjønnsdiskriminerende og ulovlig.
• Når det spesielt gjelder personnummer og juss er det HBRS’ advokats klare oppfatning at den kjønnsidentifikasjonen som ligger i personnummeret underbygger at disse personene nettopp tilhører det ene (opprinnelige) kjønn frem til de får nytt nummer – og deretter det annet (nye) kjønn. I rettslig forstand er de mao. ikke på noe tidspunkt «midt i mellom» (eller transer), og dette må opplagt også gjelde både i forhold til den enkelte som har fått diagnosen transseksualisme og behandlingstilbudet Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme – og i forhold til dere som gruppe.
Behandlingstilbud for kvinner og menn
• OUS-Rikshospitalet i Oslo har Nasjonalfunksjon for de som opplever seg å være født i feil kropp. Pasienter med denne problemstillingen får diagnosene F.64.0 og F.64.2. Det betyr at det bare er leger og psykologer på Rikshospitalet som kan stille diagnosene og tilby hormonbehandling og kirurgi. Pasienter som får diagnosene F.64.0 og F.64.2 på Rikshospitalet, blir beskrevet som født i feil kropp, og de bekrefter sitt kjønn. Diagnosen F.64.0 transseksualisme er et spørsmål om kjønnsidentitet og ikke et spørsmål om seksualitet. Dette er til forskjell fra lesbiske, homofile og bifile, som defineres ut fra sin seksuelle identitet.
Hva er en transeperson?
Et paraplybegrep som skal inkludere transvestitter, personer med transseksualisme, transkjønnede, intersextilstander, dragqueens, dragkings, genderqueer, ikke kjønnede, queer, androgyne, shemale og egentlig alt innen for kjønnsidentitet og utrykk.
Det er LHBT organisasjoner som arbeider for at alt innenfor kjønnsidentitet og utrykk skal beskrives som transpersoner.
• Ingen av disse personene går gjennom et fullt kjønnsskifte!
• Mange ønsker bare deler av kirurgiske inngrep og mange har bare behov for å uttrykke det andre kjønn i kortere perioder. Typisk her er de som betegner seg som transvestitter som av og til ønsker å være i et kvinnelig kjønnsuttrykk.
LHBT person. Hva er så det?
Betegnelse på lesbiske, homofile, bifile og transpersoner som gruppe. LHBT-organisasjoner i Norge og ellers i verden arbeider for at også pasienter som får diagnosen F.64.0 transseksualisme skal betegnes som transpersoner. Dette er altså et politisk arbeid og har ikke noe med kjønnsidentitet å gjøre.
• Lesbiske, homofile og bifile har legning som et felles tema
• For personer med kjønnsidentitets-tematikk er kjønnsidentitet hovedfokuset.
• Som lesbisk, homofil og bifil, trenger man ikke behandling for sin legning.
• En person som har fått diagnosen F.64.0 trenger medisinsk hjelp.
D Kjønnsidentitets-tematikk, hva er det?
Problemstillingene innenfor kjønnsidentitets-tematikk kan være veldig kompliserte, og det kreves store kunnskaper for å stille riktig diagnose. Hvis man opplever at man har problemer med sin kjønnsidentitet, kan det være godt å ta det opp med en psykolog med sexologiske kunnskaper og som har erfaring med kjønnsidentitets-tematikk. De fleste som har problemer innenfor kjønnsidentitets-tematikk, har andre problemstillinger enn pasientgruppen på Rikshospitalet.
Personer som får diagnosen F.64.0 og F.64.2 på Rikshospitalet
Det er et faktum at i Norge er alle i gruppen pasienter i en periode. De får hjelp fra offentlig helsevesen for diagnosene F.64.0 og F.64.2. Menneskene som får hjelp på Rikshospitalet, har fra barndommen og puberteten et eksistensielt behov for å få hjelp så de kan leve som det kjønnet de er psykologisk, gutt eller jente.
Det handler ikke om å utfordre tokjønnsmodellen. De fleste mennesker i vårt samfunn opplever det å være mann eller kvinne som riktig. Slik er det også for pasientgruppen på Rikshospitalet. De er menn og kvinner – ikke transseksuelle, transer eller transpersoner. Alle får også et nytt personnummer som likestiller dem juridisk som mann eller kvinne med alle andre kvinner og menn i Norge. Selv om det handler om kjønnsidentitet, så har alle som tilhører gruppen, også en seksuell orientering. De er som befolkningen ellers heterofile, homofile, lesbiske og bifile.
Pasientene som får diagnosen, blir stadig yngre, og stadig flere unge er til utredning. Gjennomsnittsalderen er i dag 20 år, og 30-40 % av pasientene er under 16 år
Det er tegn både på at behandlingstilbudet for barn og unge har forbedret seg, og at muligheten til å få hjelp og behandling er blitt kjent blant stadig flere personer og behandlere.
Selv om det medisinske tilbudet er betydelig forbedret siden den første operasjonen ble gjennomført på OUS-Rikshospitalet i 1963, og kunnskapen om diagnosen og behandlingstilbudet er mer tilgjengelig for folk flest, er det stadig en meget lang vei å gå når det gjelder sosial aksept. Daglig opplever en del menn og kvinner som er i behandling eller er ferdig operert, å bli sosialt ignorert, møtt med fordommer, latterliggjort og beskrevet som alt annet enn et kjønn. Det er et svært alvorlig problem som politikere og samfunnet må ta på alvor og gjøre noe med.